Den siste tiden har det i Norge vært flere medieoppslag om adopsjon, og adopterte som har uttrykt tvil om adopsjonsprosessen. Adopsjonsorganisasjonene i Norge kan ikke kommentere enkeltsakene som tas opp, men vi gir gjerne generell informasjon om adopsjon til Norge.

I november ble det kjent at barne- og familieminister Kjersti Toppe går inn for en gjennomgang av systemet for utenlandsadopsjon. Bakgrunnen er at flere europeiske land, blant andre Sverige og Nederland, har satt i gang gransking av adopsjoner fra utlandet.

De norske adopsjonsorganisasjonene stiller seg positive til en gjennomgang av systemet for utenlandsadopsjon, eller en uavhengig granskning dersom det skulle være behov for det.

Det å overføre omsorgsretten for et barn til en ny familie i et annet land er et svært inngripende tiltak i et barns liv. Da er det naturlig – og viktig – at dette er gjenstand for debatt. Vi må være helt sikre at adopsjon er til barnets beste i hver enkelt sak, og vi må være sikre på at adopsjonene gjennomføres på en etisk forsvarlig måte.

Adopsjon er ikke bare lykke, det er også viktig at vi åpent snakker om utfordringer som adopterte kan møte. Selv om debatten ofte blir satt på spissen i media, så skal vi ikke være bekymret for at adopsjonssystemet blir vurdert og diskutert.

Siden begynnelsen av 80-tallet har de nordiske adopsjonsforeningene vært pådrivere for et felles regelverk, et arbeid som senere ble videreført med andre europeiske adopsjonsorganisasjoner gjennom paraplyorganisasjonen EurAdopt. Resultatet av dette arbeidet ble Haagkonvensjonen om vern av barn og samarbeid ved internasjonale adopsjoner.

Haagkonvensjonen legger viktige premisser for myndighetenes arbeid, der formålet først og fremst er å sikre at adopsjon skjer til barnets beste. Konvensjonen gir viktige regler og føringer for hvordan samarbeidet om internasjonale adopsjoner skal foregå mellom opprinnelseslandene og mottakerlandene.

Haagkonvensjonen tar utgangspunkt i FNs barnekonvensjon, og bygger på erkjennelsen av at barn bør vokse opp i et familiemiljø. Konvensjonen ble vedtatt i 1993 og ble ratifisert av Norge med virkning fra 1. januar 1998.

Antallet internasjonale adopsjoner til Norge har gått ned de siste årene. Den viktigste årsaken til dette er at det har blitt bedre forhold i de landene vi tradisjonelt har adoptert barn fra. Det har blitt bedre betingelser for enslige mødre, og det har blitt flere innenlandsadopsjoner. Dermed har behovet for utenlandsadopsjoner blitt mindre.

Dette er jo utvikling som vi skal være glade for.

Samtidig er det mange andre land der det ikke er mulig for oss å gjennomføre adopsjoner, selv om det finnes barn som trenger en ny familie. Dette skyldes først og fremst manglende lovgivning for adopsjon i det aktuelle landet, eller at vi ikke kan dokumentere at adopsjonene vil skje på en etisk forsvarlig måte. Vi må kunne være helt sikre på at barn som adopteres har et reelt behov for en ny familie.

Adopsjonsorganisasjonenes holdning er at vi alltid skal ta utgangspunkt i Barnekonvensjonen og Haagkonvensjonens krav til det vi kaller en prioritert omsorgsrekkefølge. Førsteprioritet er å forsøke å la barnet få vokse opp i sin biologiske familie. Dersom dette ikke er mulig, er alternativet å la barnet få bli i storfamilien.

Dersom det heller ikke finnes løsninger i barnets storfamilie, er alternativet en ny familie, dvs. adopsjon.

Primært forsøker man å finne en familie i barnets opprinnelsesland (innenlandsadopsjon). Dersom dette ikke er mulig, skal man forsøke å finne en familie i et nytt land (utenlandsadopsjon). Å la barnet vokse opp på institusjon er siste alternativ.

Vår erfaring er at både norske adopsjonsorganisasjoner og norske myndigheter jobber for å sikre at adopsjonene blir gjennomført med barnas beste i fokus, og vi har en sterk overbevisning om at internasjonal adopsjon er en god løsning for barn til å få en permanent familie i tilfeller der dette ikke er mulig i hjemlandet.