Vi har alle ulike mål i livet. For meg har det store, altoverskyggende målet vært å bli trebarnsmor. Nå er målet endelig nådd!

«De har ringt! Vi har fått ei jente på 3,5 år! Også akkurat i dag da, når vi skal pakke og reise til Stockholm!»

Jeg står på parkeringsplassen utenfor jobben og ringer mannen min. Jeg har klart å holde hemmelig i flere måneder at jeg har bestilt Stockholm-tur til ham i 40-årsgave. Men nå ramler det utav meg, i forfjamselsen over at Line fra InorAdopt har ringt med den store nyheten.

Det er juni 2018, den første, store milepælen er nådd. Det finnes ei jente i Taiwan som kanskje skal bli vår.

Den magiske telefonen

Vi er så heldige å være foreldre til to flotte gutter, og har lenge hatt et ønske om å utvide barneflokken til tre. Av ulike årsaker blir adopsjon det riktige valget for oss denne gangen.

Sommeren 2016 er vi første gang i kontakt med InorAdopt, og høsten 2016 blir det intervjuer med Bufetat og utarbeidelse av en rapport om familien vår. To helger den høsten er vi på adopsjonsforberedende kurs på Gardermoen. Det er lærerikt og flott, og vi har fortsatt god kontakt med flere av parene vi ble kjent med der. Vi blir godkjent i for adopsjon Norge, og dermed starter en ny prosess for å bli godkjent i Taiwan. En rekke papirer og attester på engelsk sendes til Taiwan.

Jenta vi får telefon om den spesielle dagen i juni 2018 er strålende, nydelig og samtidig en fremmed. Nå kan ikke tida gå fort nok til vi skal å få møte henne og blir kjent med henne. Vi kjøper den første kjolen til henne på kjæresteturen vår til Stockholm, en gul kjole med en katt på.

Lever i en drøm

15. februar 2019 sitter en spent gjeng på flyet som skal ta oss til jenta vår. Det er vanskelig for alle fire å få sove, så vi er rimelig på høygir når vi lander i Taipei nesten et døgn senere.

Det første Taiwan-oppholdet varer i ei uke, og vi skal få møte jenta vår tre ganger, inkludert i retten. Det blir rett og slett ei helt magisk uke, selv om det er et klisjeaktig ord. Vi lever som i en drøm hele uka, og har fine møter med jenta vår. Vi får også god tid til å oppleve Taipei.

Vi er så heldige at vi første dagen blir kjent med ei innfødt dame som bor i naboblokka til hotellet. Hun tar seg utrolig godt av oss under hele oppholdet, bruker flere dager på å vise oss rundt på severdigheter, hjelper oss med praktiske ting og inviterer oss hjem til storfamilien på nyttårsmiddag. Overgangen til grisens år blir markert mens vi er der, og vi får med oss en spektakulær lanternefest.

I ettertid er vi veldig glade for at vi fikk to reiser, for den andre reisa skal vise seg å bli langt mer krevende. Derfor er det godt å ha hatt reise nummer én til å virkelig å absorbere kultur, lukter, opplevelser og smaker.

Det første møtet

Så til det største øyeblikket på reise nummer en: Det første møtet med dattera vår. Vi sitter på kontoret til CSS, InorAdopts samarbeidspartner i Taiwan, når vi hører lyden av et barn ute i kontorlandskapet. Og plutselig står hun der i døråpningen, med rødrutete kjole på seg og søte musefletter. Hun stirrer litt forundret på oss, før hun trekker seg tilbake til saksbehandleren hun er i følge med.

Vi forflytter oss inn i et rom hvor det er lekematte og noen leker, og prøver å få litt mer kontakt med henne der. Det tar sin tid, men etter hvert blir hun med når vi sender en ball rundt i ring, vi fem som snart skal være familie. Vi drar til et lekeland, hvor vi får noen timer til å leke og spise. Og vi får en dag sammen med henne i Taipei Zoo, hvor vi bærer og triller henne rundt. Dagen går fort og snart skal hun tilbake til barnehjemmet for å sove, og vi har gjort unna de to lengre møtene med henne på denne reisa.

Nå gjenstår bare rettshøringa, hvor vi får se henne en kort stund. Hun sitter i fanget vårt under høringa, og vi må svare på noen spørsmål om adopsjonen og om parforholdet vårt via en tolk. Guttene må også svare på hva de synes om at mamma og pappa adopterer denne jenta, og begge svarer «good».

Det er spesielt å skulle reise fra Taiwan uten å ha henne med oss, og vi har fått beskjed om å ikke gråte så hun ser det.  Vi får en stund med henne i en korridor i rettsbygningen, hvor vi kan leke litt og ta farvel. Tre av fire klarer å vente med tårene til hun er dratt…

Kort varsel på neste reise

I slutten av februar 2019 er vi tilbake i Norge, og må vente på å få reisedato for selve hentereisa. Det er mange perioder med venting i en adopsjonsprosess, og nok en gang er vi overlatt til å vente på ting vi ikke selv kan påvirke. Vi er forespeilet at det vil blir cirka tre måneder mellom reisene. Og når det nærmer seg at tre måneder er gått, begynner tvilen å melde seg. Har noe gått galt?

Men plutselig kommer en telefon om at vi må hive oss rundt og reise uka etter! Vi har fått overtakelsesdato 6. mai. Også denne gangen blir guttene med, og det er virkelig en overveldende følelse å ha en ekstra billett med til hjemturen.

Også det andre oppholdet blir på ei uke, og vi overtar jenta vår to dager etter at vi ankommer. Hun er ikke så ivrig på å hilse på oss når vi møter henne på barnehjemmet. Hun står i en krok og sier «nei, nei, nei» gjentatte ganger på språket sitt. Etter en del om og men tar hun hånda til pappa, og vi får en omvisning på barnehjemmet. Det er spesielt å se hvordan hun hadde hatt det i sine fire første leveår.

Brått er det klart for at vi skal ta med oss jenta til hotellrommet, og plutselig har vi det hele og fulle ansvaret for en unge vi ikke skjønner språket til. Heldigvis leker guttene med henne og får henne til å le med tull og tøys. Såpebobler ute på den lille balkongen på hotellet blir en slager.

Likevel blir den andre reisa preget av svært lite søvn, sterke følelser, alle slags reaksjoner fra ei som har mistet alt kjent, take away på hotellrommet og soving på skift. Jenta klamrer seg til pappa og avviser meg. Det er først på hjemreisedagen at jeg blir akseptert og får bidra. En veldig tøff start, men likevel ganske kortvarig i det store bildet.

Den komplette familien

Hjemreisa går noenlunde greit, selv om det ikke blir noe særlig søvn på noen av oss. Det er fint å komme hjem og kunne starte på det virkelige livet med vårt nye familiemedlem. På døra hjemme henger det ballonger og en velkomstplakat, og gode venner bringer matvarer på døra til oss.

Det er merkelig å tenke på hvordan ting legger seg til rette her i livet. Nå kan vi med trygghet si at det var denne jenta som var ment for oss. Det var hun som skulle bli vårt barn nummer tre. Mens vi ennå ikke visste at vi skulle adoptere, tok hun sine første skritt et sted langt i øst.

I skrivende stund har vi vært hjemme med henne i åtte måneder, og hun snakker allerede setninger på norsk. Hun er stort sett alltid smilende og blid, og omfavner alt som er å oppleve i dette nye livet. Snø og aking er blitt en stor suksess!

Vi er utrolig takknemlige for den fantastiske reisa vi har hatt! Reisa fra første papir ble sendt til InorAdopt og til vi nå har ei datter som hører helt naturlig til hos oss. Det er flott å bli foreldre på denne måten også, for oss som har prøvd begge deler. Vi er imponert over hvor fort det har gått å kjenne at hun er vår. Lillejenta vår med det herlige smilet har virkelig tatt oss alle med storm.

Hvert år på bursdagen til dattera mi, skal jeg tenne et lys for den kvinnen som fødte henne. Hun vil for alltid være med i tankene og hjertet mitt.

 

Hilsen heldig trebarnsmor