-Vi er glade for at vi valgte adopsjon

-Vi er glade for at vi valgte adopsjon

For noen år siden bestemte Kristine og Øyvind seg for å adoptere. I dag er de en lykkelig familie på fire med en spesiell interesse for dyr. 

Tanken om adopsjon var allerede til stede før Kristine og Øyvind begynte å tenke på å få barn. Paret har aldri fått beskjed om at de ikke kunne få barn, men at de sannsynligvis ville trenge medisinsk hjelp for å få det til. Etter å ha forsøkt IVF ble Kristine innlagt på sykehuset i Stavanger med indre blødninger. I to døgn lå hun med voldsomme smerter klar for blodoverføring og eventuell operasjon. Etter denne opplevelsen bestemte de seg for å adoptere. Da de kom hjem fra sykehuset, kartla paret de ulike adopsjonsmulighetene. De foretok en grovsortering og utelukket land med lang ventetid. De ringte de ulike adopsjonsorganisasjonene og fikk tilsendt informasjon. Det var slik paret kom i kontakt med InorAdopt.

– Vi valgte Ungarn, og InorAdopt var tilfeldigvis den foreningen vi da måtte adoptere gjennom. Det som skilte InorAdopt fra de andre foreningene, var at de var veldig direkte. De pyntet ikke på sannheten, men informerte grundig om faktiske forhold og svarte ærlig på de spørsmålene vi hadde. Det satt vi stor pris på, sier Øyvind.

Yngstejenta, Julie, er blitt oppriktig interessert i hunder. Hun lufter
gjerne en av de små hundene når hun kommer hjem fra barnehagen.
Inne holder hun gjemmeleken med hundene, der hun får
dem til å sitte fint mens hun finner et gjemmested. Så plystrer
hun og hundene leter etter henne. Når de finner henne får de
en liten godbit. Foto: Privat


Vi finner ofte den største hunden vår, Bamse (en Newfoundlandshund), på jentenes rom om kveldene. Der ligger han rett
ved senga deres og passer på. Foto: Privat

 


Hvordan opplevde dere adopsjonsprosessen?
– Mye enklere enn det vi hadde sett for oss. Litt papirarbeid ble det en periode, men selve prosessen var ryddig og grei, forteller Kristine. Paret fikk god hjelp av InorAdopt til å forberede seg på foreldrerollen til et adoptert barn. De deltok på adopsjonsforberedende kurs i forkant av adopsjonen og tilbrakte to fulle helger på kurs sammen med andre par i samme situasjon.

– Hvordan opplevde dere ventetiden?
– Søknaden vår ble sendt til Ungarn rundt juletider 2013, og telefonen fra InorAdopt kom i juni, et knapt halvår senere. Vi følte egentlig ikke at vi hadde begynt på selve ventingen før vi plutselig måtte pakke kofferten.

– Hva skjedde fra dere fikk vite at dere hadde blitt tildelt et barn og til dere kom hjem til Norge?
– Vi hadde søkt om søskenadopsjon, og vi fikk beskjed om det var to små jenter som trengte nye foreldre. To uker senere dro vi til Budapest for å starte hentereisen. I Budapest ble vi hentet av Attila, InorAdopts representant, som ordnet det meste for oss på turen. Han tok oss med til byen vi skulle bo i, og vi besøkte jentene allerede første dagen, forteller Øyvind. Det å skulle adoptere to barn på to og tre år, som man aldri før har møtt, skaper selvsagt en del tanker og bekymringer. Men etter det første møtet med jentene var alle disse tankene borte:

– Synet av to nydelige små jenter med store, brune øyne og et litt skeptisk blikk er nok det minnet som sitter aller sterkest hos oss begge etter oppholdet i Ungarn, sier Kristine.
Etter én uke i Ungarn flyttet jentene inn til Kristine og Øyvind. De opplevde at tiden i Ungarn ble tøffere enn de hadde sett for seg, men med jentene gikk alt over all forventning. 

– Varmen var ekstrem, og det eneste vi ønsket var å komme hjem til Norge. I ettertid ser vi at de seks ukene vi var i Ungarn var bra for jentenes tilknytning til oss, og da vi landet på flyplassen hjemme var vi en familie på fire, forteller Kristine fornøyd.

Hverdagen har helt klart fått et nytt fokus for Kristine og Øyvind:
– Vi er som småbarnsfamilier flest, men spesielt Øyvind prøver å fortsette med fritidsaktiviteter som før, men tar gjerne jentene med seg på jakt eller fisketurer. Selv om vi ofte blir trøtte og slitne i en travel hverdag, føler vi oss veldig heldige. To så fantastiske jenter hadde vi aldri klart å lage selv, sier Kristine fornøyd. For oss var adopsjon rett, og vi har ikke angret ett sekund på at vi tok det valget, sier Kristine og Øyvind.

– Vi mener begge at barn har godt av å omgås dyr, og de lærer mye av det. For to adopterte jenter har det også vært en ekstra
trygghet å ha en stor hund å krype inntil, eller en liten pusekatt som holder på alle hemmeligheter, sier Kristine og Øyvind. Foto: Privat
Da Kristine og Øyvind var på hentereise i Ungarn, viste det seg at
begge jentene var veldig skeptiske til dyr. Men det var ikke mange
dager etter hjemkomst at eldstejenta, Tiril, ba om å få ta med
den ene pusekatten i senga. Foto: Privat
 

 

 

Av | 2019-06-14T13:00:24+02:00 2019-01-07|